Fødselshistorie

Om gleden ved å føde Nele

En torsdag ettermiddag føler jeg at jeg ikke holder ut lenger. Jeg kan ikke være gravid lenger - ikke en eneste dag, ikke et eneste minutt til: Den tunge, harde magen, kvalme etter hvert lille måltid, måneder uten søvn, tretthet, bekken- og ryggsmerter, halsbrann... De siste ti dagene har riene kommet og gått, men de har ikke vært sterke nok.

Jeg sender en melding til jordmoren min, Birthe, som har fulgt meg tett de siste ukene av svangerskapet. Hun har lyttet til meg, besøkt meg, gitt meg råd, og oppmuntret meg. De siste ukene har vært harde for meg. "Jeg kan ikke mer. Det føles om det aldri ta slutt," skriver jeg på telefonen min. To minutter får jeg svar av Birthe. Hun tilbyr å komme på besøk med en gang.

Selv om det er ingenting jeg ønsker mer enn å endelig holde min lille jente i armene mine, ser jeg frem til fødselen av vår tredje datter med blandede følelser, siden den store oppgaven, nemlig fødselen, fortsatt står foran meg. Noen ganger overmannes jeg av frykt, som en bølge av panikk og maktesløshet. Det er en følelse jeg opplevde under fødselen av min første datter på sykehuset. Denne gangen skal fødselen skje hjemme, i babyens fremtidige hjem. Jeg hadde ønsket meg en fødsel preget av ro, trygghet, stillhet og intimitet, i en hule hvor jeg kan trekke meg tilbake, slik pattedyr alltid har gjort. Men ville jeg klare enda en fødsel? Ville alt gå bra? Hva om jeg ikke klarer smertene? Hva om jeg blir for sliten? Hva om jeg likevel må på sykehuset? Jeg er ikke så god til å tåle smerte.

Men både følelsen og fornuften min forteller meg at en hjemmefødsel er riktig vei for min lille og for meg.

Omtrent 45 minutter etter meldingen min, sitter Birthe på sofaen vår og lytter tålmodig til mine klager. Birthe hører på og forsikrer meg om at så snart jeg virkelig er klar for fødselen, vil den begynne. Hun råder meg til å renske tankene mine, ikke fokusere for mye, og å minne meg selv om at jeg tidligere har klart å føde helt på egenhånd, og at det også vil gå bra denne gangen. Hun gjentar - som hun har gjort så mange ganger før - at jeg ikke trenger å gå gjennom dette alene, at hun, en annen jordmor og Peder vil være ved min side.

Birthe spør om hun får lov til å undersøke meg, og hun går veldig forsiktig fram. Hun konstaterer at livmorhalsen allerede har åpnet seg fire cm. Det må ha skjedd i løpet av de siste dagene. De uutholdelige rygg- og bekkensmertene har tydeligvis vært verdt det! Plutselig får jeg håp, slapper av, og hjelpeløsheten blir til optimisme. Birthe blir hos meg hele denne torsdagskvelden. Hun virker også på en måte oppspilt, glad og spent, og det smitter over på meg. Vi sitter på sofaen og ser på et program om en ørn som flittig ruger på eggene sine – på mange måter likt som meg. Å kunne se naturprogrammer med jordmor en torsdag kveld er noe jeg vil unne alle kommende mødre for å forberede seg til fødsel!

Klokken 21:30 samme kveld sier kroppen min klart ifra om at jeg må sove. Birthe gjør seg klar til å dra hjem og lover å komme tilbake i morgen for å følge meg opp. Dette beroliger meg. Jeg gjør meg klar for sengen og sjekker mine fredelige, sovende barn. Jeg legger meg i sengen og hører på min datters favoritteventyr "Den lille vannmannen" av Otfried Preussler. Allerede i begynnelsen av historien blir det født en liten vannmann-baby. Hvis det ikke gir lyst til fødsel, vet ikke jeg.

Klokken 23:15 våkner jeg plutselig, og hjernen min gjenkjenner umiddelbart denne følelsen, denne "smerten"… Det sendes en rask nødmelding til resten av kroppen min, og plutselig er jeg våken, fokusert og innstilt på maraton. Etter rie nummer to klarer jeg å rope på mannen min. "Jeg har ekte rier!"

Peder ringer raskt til Birthe, siden jeg ikke selv klarer å gjøre to ting samtidig. Birthe tar telefonen med en gang. De snakker kort sammen før han holder telefonen mot øret mitt. Jeg hører henne med rolig stemme si at hun drar umiddelbart, at vi skal fylle badekaret med vann, og at jeg absolutt ikke skal gå alene ned i badekaret.

Riene gir meg ca. 2-3 minutters pause, slik at jeg rekker å gå ned på badet. Jeg går inn i dusjen, setter meg ned på gulvet og føler meg helt rolig. "Nå skjer det! Nå skjer det virkelig! Det er ingen vei tilbake!" tenker jeg, mens jeg sitter i dusjen og det varme vannet hjelper meg med å føle meg komfortabel og trygg til tross for riene. Jeg er ikke lenger redd. Nå handler kroppen min på rent instinkt. Når Peder begynner å fylle badekaret, blir vannet i dusjen kaldt, og jeg kommer meg opp til stuen der jeg kan legge meg på gulvet. Det er deilig varmt i rommet, og lyset er dempet. Riene er nå veldig intense, men fortsatt håndterbare. Jeg prøver å puste slik jeg har lært på et yogakurs, mens mannen min pusler rundt og forbereder vår «fødestue» med full konsentrasjon.

Nå er Birthe her. Hun virker glad og sprer god stemning, noe som får mannen min og meg til å slappe av. "Nå kommer babyen din." Hun snakker stille og rolig med mannen min. Jeg forstår at hun umiddelbart har god oversikt over situasjonen. Jeg føler meg trygg og i gode hender. Hun hjelper meg inn i badekaret, spør om temperaturen er behagelig og hvordan jeg vil legge meg/sette meg. Jeg føler meg veldig komfortabel i vannet. Nå kommer også den andre jordmoren, Elisabeth. Jeg gjenkjenner henne fra et bilde jeg har sett på nettstedet. Hun hilser vennlig på meg, snakker stille med Birthe og Peder, finner seg en plass i nærheten av badekaret og dokumenterer fødselsforløpet.
Jeg kunne straks se at de to, Birthe og Elisabeth, er et sammensveiset team.

Birthe sitter ved siden av badekaret i vannet, snakker rolig og oppmuntrende til meg, gir meg mot, opprettholder kontinuerlig kontakt, veileder meg og forklarer hva som skjer. Med et kort og smertefritt "blubb" tømmer fostervannet seg ut i badekaret. Birthe forklarer at fostervannet ser klart ut og forsikrer meg om at alt er bra. Hun måler også stadig hjerterytmen til babyen, som bekrefter at alt er i orden. Etter omtrent 20 minutter i det deilige varme vannet, kjenner jeg allerede trangen til å presse. Jeg kjenner hvordan babyen min senker seg nedover. Den aktive fasen av fødselen begynner, og jeg kan kjenne de enorme kreftene som sprer seg i kroppen min, i hver eneste celle. Jeg kan føle babyen min bevege seg gjennom fødselskanalen: Jeg kan nesten telle hvert eneste "steg" den tar. Hvert steg, hver smerte bringer henne nærmere meg. Jeg fokuserer på å bare føle, ikke tenke. Å tenke skaper frykt, å føle gjør det ikke. Birthe støtter hodet under fødselen for å unngå at jeg revner. Sammentrekningene blir stadig kraftigere og mer intense, og når jeg tror at jeg ikke klarer mer, forsikrer Birthe meg om at babyen vil bli født veldig snart, og hun har helt rett. Klokken 00:44 holder jeg min lille jente i armene mine. Smerten er borte, og uendelig kjærlighet og takknemlighet tar over.

En uke senere ser jeg på min hjemmefødsel ikke bare som en magisk, emosjonell og sosial opplevelse, men også som mitt sterkeste øyeblikk som kvinne. Jeg føler at jeg kan flytte fjell. Det er nemlig fortsatt ting som ikke kan forbedres av teknologi - blant dem er den millioner år gamle evolusjonsprosessen ved menneskelig fødsel.